Et besøk i fargeriet vårt

Ingen er perfekte, og ingen er like.

Alle har forskjellig bakgrunn, erfaring og kompetanse, og det mener vi er en styrke – både i samfunnet og i familiebedriften DILLING.

I denne artikkelen møter du noen av dem som hver dag jobber for å gi deg og familien din komfortable ullklær.

Våre to fargerioperatører, Mai-Britt og Bent, forteller hvordan diagnosen deres har blitt en drivkraft med både fordeler og utfordringer i jobben. Fabrikksjefen, Charlotte, gir også et innblikk i hvorfor det er så viktig å skape en arbeidsplass der det er plass til alle.

Hvorfor er det viktig for deg å være åpen om din diagnose?

Det er viktig for at kollegene mine skal forstå hvorfor jeg noen ganger reagerer som jeg gjør. Det skaper større forståelse og vilje til å hjelpe og lytte til hverandre.

Jeg har den mer innadvendte typen ADHD, med mye energi, og jeg fikk diagnosen da jeg var 40 år gammel. Alt falt på plass for meg da. Tidligere i arbeidslivet følte jeg meg stemplet som rar, og det er ingen god følelse.

Det er mye fokus på diagnose i dag, og det er så viktig å ikke bruke det som en unnskyldning. For meg er diagnosen en drivkraft til å jobbe med meg selv. Jeg vil vise at jeg kan forbedre meg.

Hvordan opplever du å bli lyttet til når du trenger støtte?

Hvis jeg har en dårlig dag, snakker jeg med Charlotte om morgenen, og hun kan flytte meg til en annen stasjon der jeg kan være mer alene. Noen ganger må jeg bruke hørselsvern, og da vet kollegene mine at jeg har behov for å jobbe for meg selv og trekke meg tilbake til min egen verden. Jeg synes de er flinke til å akseptere det.

Hvordan påvirker ADHD arbeidet ditt – på godt og vondt?

Jeg er veldig pliktoppfyllende og holder på til oppgaven er gjort. Derfor tror jeg bedrifter ville se reell fremgang hvis de ansatte flere med ADHD. Men mange av oss trenger også å bli minnet om å ta pauser, og det jobber jeg med å huske selv.

Den beste arbeidsdagen for meg er når jeg bare kan komme i gang med ting og gjøre fremskritt. Jeg liker å jobbe sammen med andre, men føler meg mest komfortabel i mitt eget selskap.

Jeg er perfeksjonist til fingerspissene. Jeg får raskt oversikt og gjør det som er nødvendig for å løse en oppgave.

Hvorfor er det viktig for kollegene dine å vite at du har ADD?

Jeg nevnte det i jobbintervjuet i DILLINGs fargeri fordi jeg føler at jeg får en bedre start ved å være åpen om det. Jeg tror at ærlighet bidrar til å få frem det beste i det jeg kan gjøre og den jeg er. Før var jeg redd for å miste jobben hvis arbeidsgiveren min visste om det.

Jeg ble diagnostisert da jeg var 32, og opp gjennom årene hadde jeg utviklet noen dårlige vaner. Så jeg har måttet endre hele tankesettet, og jeg jobber fortsatt med det.

Hvilke utfordringer har du møtt?

Jeg er ikke så flink med tid og punktlighet. Noen ganger tror folk også at jeg roper fordi stemmen min er ganske dyp og høy, men jeg er ikke alltid klar over det i øyeblikket.

Jeg pleide for eksempel å jobbe på fem forskjellige maskiner samtidig, noe som stresset meg, så Charlotte og jeg fant ut at det fungerer bedre hvis jeg bare fokuserer på én.

Når jeg har dårlige dager, har jeg også fortalt det til Charlotte, og sammen har vi håndtert det.

Jeg tror utfordringer kan løses med god kommunikasjon. Det er derfor jeg må være åpen om ADD-en etter å ha delt det fra starten av. Det er ikke nok å nevne det bare én gang og la det bli med det.

Hvorfor er ADD en fordel i jobben din?

ADD er en stor fordel for meg fordi jeg er en arbeider. Når det finnes en plan, følger jeg den og stopper ikke før vi når målet. Det hjelper også meg og kollegene mine med å forstå hvorfor jeg er som jeg er, hva jeg kan gjøre, og hva jeg kan jobbe med.

Diagnosen har motivert meg til å se innover, og jeg kjenner meg selv ned til minste detalj, noe som er en fordel i jobben. Behovet for ærlige samtaler med kollegene har også fått det til å føles som om vi er en enhet som støtter hverandre – selv på de tøffe dagene.

Hvorfor er det viktig for deg å ta hensyn til folks ulikheter i fargeriet?

Jeg kommer fra en familie med mange mennesker som har ulike psykiske og fysiske utfordringer, så det har vært viktig for meg å skape rom for alle.

Noen ganger har jeg undervurdert hva som skal til, men jeg tror vi har lært mye og gjør det ganske bra nå. Vi har funnet ut at åpenhet og ærlig kommunikasjon er veien fremover.

Hvorfor fungerer det ikke uten åpenhet?

Vi må respektere hverandre og våre individuelle behov. Det er en fordel for oss alle å ha felles forståelse av hvor forskjellige vi er, og hva hver og en av oss kan bidra med. Derfor er det en fordel at folk som Mai-Britt og Bent er åpne om sine utfordringer.

De kan komme til meg og si "I dag er det tungt", og vi tar en samtale der jeg hjelper dem med å prioritere oppgavene sine, som å si: "Fokuser på dette i dag, og ikke bekymre deg for det."

Mai-Britt og Bent er svært hardtarbeidende og pliktoppfyllende. De kan jobbe i 180 km/t fordi de har så mye driv, og de kjenner seg selv veldig godt.

Noen ganger må jeg minne dem om at engasjementet deres er fantastisk, men også si: "Det er flott at du kan jobbe i det tempoet, men du kan ikke forvente at kollegene dine skal henge med."

Men alt er ikke rosenrødt, for driven deres har både positive og negative sider. Det krever kontinuerlig dialog og til tider noen tøffe samtaler. Når vi for eksempel møter konflikter, må vi være villige til å snakke åpent om det hver gang. Vi ser imidlertid ikke på nevromangfold som en begrensning på noen måte – snarere tvert imot. Jeg tror de beste resultatene kommer fra å skape et miljø der det er plass til alle.